Lord, You gave me a mountain

And it's called jet lag... Vært hjemme i to døgn. Blir fortsatt stuptrøtt på idiotiske tidspunkter, våkner før seks på en lørdag, blir sulten midt på natta, og i alle fall ikke sulten til middagstid. Slitsomt å sitte oppreist, slitsomt å løfte armene, slitsomt å tenke, slitsomt å sove. Men var det verdt det? Kommer vi til å gjøre det igjen? You bet!! :-D

Twenty days and twenty nights

Siste bloggen paa sjolve reisa, og det passar aa avslutte med tittelen paa ein Elvis-song som seier noko om kor lenge turen har vart. No er vi nett ferdigsjekka ut av hotellet, Queen Kapiolani, og det er seks timar til bussen ut til flyplassen gaar. Kan ikkje nett seie at vi gler oss til den lange flyreisa heim, men like fullt: naar vi landar paa Gardermoen torsdag formiddag norsk tid, vil vi heilt sikkert seie at flyreisa var verdt turen den ogsaa...:-)

Hva vi bruker de siste seks timene paa Hawaii til? Ikke bade i alle fall! Er det noe vi ikke vil utsette oss for, er det et dogn paa fly med det ramsalte vannet torka inn paa kroppen... Men det er et akvarium borte i gata. Og en dyrepark. Ogsaa har vi lovet oss selv en siste lunsj paa Rock Island Cafe.. Tenker tida gaar. :-)

Siste utfordring naa blir aa faa med all bagasjen hjem. (Det var ille nok aa faa den med ned i heisen...) En kvalifisert gjetning er at vi har med dobbelt saa mye hjem som vi dro ut med. Minst! Og jada Ylva, det er nok noe til deg oppi der... ;-)

Fools Gold vs Brandos Meatballs

Ei av dei betre av mange gode historier om Elvisen handlar om den gongen han og Mafiaen sat paa Graceland ein sein kvelds- eller nattetime og diskuterte gode smorbrod. Elvisen kom daa paa at han hadde smakt nokon fantastiske sandwichar i Denver, kor han prompte gav beskjed om at Lisa Marie (flyet hans, for dei uinvidde) maate gjerast klar, for her skulle gjengen til Denver for aa ete sandwichar...hugsar eg ikkje feil var navnet paa denne kulinariske lekkerbiskenen Fools Gold...
Historia kan for oss nordmenn, som kun er vane med kokte poteter til alt, synest baade absurd og i overkant matburlesk. Vel, vi har her paa Hawaii faktisk funne ein plass som gjer at ein forstaar at Elvisen gjerne fauk fraa Memphis til Denver for aa faa seg ein matbit. Rock Island Cafe heiter plassen. Eg meiner eg er godt bevandra i Hamburgerverda, men Jesizz Christ: er det verkeleg muleg aa faa hamburgerar til aa smake saa saftsusande godt som det dei greier der? Eg har aldri opplevd liknande kokkekunstar paa enkel mat. Og ikkje nok med det: sandwichane dei har er av ein karakter som unndrar seg karakteristikkar som er mulege aa faa til med bokstavar paa eit tastatur...Viss eg skal samanlikne med noko, saa maa det bli som aa hoyre Elvisen gjere Bridge Over Troubled Water for forste gong. Overst paa sandwichtrona saa langt tronar den som baerer hedersnavnet Brandos Meatballs. Om den er like god som Denvers Fools Gold? Anar ikkje, men dette skulle Elvisen ha smakt, dersom han hadde vore her... men heyy! Det er han jo. For forutan at dei har verdas beste sandwichar og burgers saa koyrer dei paa denne Cafeen Hawaii-showet nonstop over tv-skjermane. Ho som driver plassen er sjolvsagt hardcore Elvisfan og jagar ut alle gjester som ikkje likar Elvis dersom det er fullt, medan oss som er med i klubben kan faa sitte saaaa leeeengeee vi bare VIL! Tenk! :-)

Det er sommer, det er sol og det er...

..tja, lordag, er det det? Det beste med fri er aa gaa surr i dagene. :-) Men sol er det i alle fall nok av. Hvis dere forventer oss hjem brune som kokosnotter, blir dere skuffa. Her har en to muligheter, bruke faktor 50 og begrense soletida, eller bli hummerrode. Og i og med hummer ikke er fargen for oss, har vi valgt aa vaere fornuftige paa dette omraadet. (Ylva, du faar ikke tenke det en gang!) En nordmann i reisefolget vaart mente at en liten ettermiddagstime uten faktor paa stranda ikke kunne vaere saa farlig. Naa, paa tredje dagen, begynner han aa bli i stand til aa bevege seg uten for mye vondt... Men han har greie paa fotball, det skal han ha! :-)

I gaar var vi paa regnskogstur. Halvannen time oppover fjellet i varmen, for aa se et spektakulaert fossefall. Den reklamen var ikke beregna paa nordmenn, nei. Det var jo en hoy fjellvegg. Og det pipla noe vann over der, men spektakulaert? Vel... :-) Men turen som saadan var kjempeflott! For noen planter. Har dere sett Lost, folkens? Vel det er der de tar opp skogscenene, saa dere vet det er flott! Tenkte paa dere, pappa og Margrethe, de blomstene dere strir verre med aa faa til i stua, drysser fra tretoppene her. Og det lukter ingefaer og papaya og sitrus og jeg vet ikke hva. Og hva gjor det at en blir svett, varm og gjormete paa tur naar en kan skylle det av seg i Stillehavet etterpaa? Mens himmelen farges rod av solnedgangen? Sukk... :-)

Paradise Hawaiian Style

Tredje dagen paa Hawaii, og tida er begynt aa gaa i surr. Det er ikkje fordi det er tolv timars tidsforskjell til daake der heime, men fordi denne oya er slik laga at alt gaar rundt i sirklar. Det var i alle fall det bussjaaforen som koyrte oss inn hit forste dagen sa: "We all go round in circles". Han meinte trafikken (alle gater er einvegskoyrte), men kunne like gjerne sikta til tidsbegrepet her. Det forsvinner berre, liksom...fordampar i det som faktisk er fuktig varme...
I dag har vi bada i Stillehavet for forste gong, i meterhoge bolgjer som kitlar meir i magen enn berg- og dalbana i Las Vegas.
Men, er Elvis til stades paa Hawaii?? Ikkje i like stort mon som i Memphis og Vegas sjolvsagt, men like fullt: det er lett aa forstaa at dette var favorittferiemaalet hans. At det var her han kom naar han ville slappe av fraa Obersten sitt mas og turnelivet si vanedannande keisemd. Folket her er, som elles paa reisa, vennligheta sjolv. Vi har blant anna ein eigen personleg kelner paa hotellrestauranten, som underheld oss med trylleshow og vitsar paa Hawaiiamerikansk. Han ser ut som ei Ivo Caprinodokke med heile seg. Maten er kanskje litt kjedeleg der, men han tek heim alle kakene som er aa oppdrive, den fyren.
Og saa har vi leikt piratar her...eg seier ikkje meir, Ylva! Men trur du vil bli...tja...fornoyd! :-)

Stillehavet, ja. Det er utrolig varmt, utrolig salt og utrolig bolgete! Og en god avveksling fra klorvannet i bassengene. Og i springen, for den saks skyld... De klorer vannet saann i hele USA, at til og med fontener og isbitene i drinken lukter svommehall. De er kanskje redd for aa bli saksokt dersom noen faar i seg en bakterie? :-)

Ellers har vi shoppa i dag! Skjorter, kjoler og diverse hula hula-ting. Saa naa er vi standsmessig kledd paa veg ut til middag. Caprino-dokka maa nok underholde noen andre i kveld...

Aloha from Hawaii!

Her kommer vi oss omsider til en pc etter tre dager uten ogsaa ligger det en (EN!!!) kommentar paa bloggen?? Makan...

Tida gikk for fort i Las Vegas til at vi rakk aa blogge. Men vi rakk saa mye mer! Shopping, se alle de overdaadige hotellene (eller i alle fall noen av dem), spise utmerkede buffetmaaltider og sove. En blir saa vanvittig sliten av alle menneskene, lysene og det evige braaket fra kasinoene som finnes over alt... Og er en i Vegas, saa gaar en paa show. Ikke glitterdamer med fjaerdusker paa hodet i vaart tilfelle, neida, vi fant et vampyr-show! Strictly adult... ;-)

Og Bjarte sa til oss for vi drog at eg berre maatte prove fornoyelsesparken paa toppen av The Stratosphere...USAs hogste taarn paa rundt 300 meter. Hogt der oppe blir du slynga utfor kanten i ei berg og dalbanevogn, og der henger du daa, med den beste utsikten over Sin City som er muleg aa faa. Fleire i reisefolget hadde ogsaa teke den paa tidlegare turar, og dei kunne, i likhet med Pels vitne om dodsangst og hyperventilering baade for og etter turen. Men halloen her! Dette var aa likne med karusellen paa Tusenfryd...den ved inngangen... Var saa nervos som ein konfirmant idet eg steig oppi, Mari stod inne og heldt pusten, men naar dei forte oss utfor kanten, saa var det ikkje sug i magen i det heile. Men fin utsikt...det skal den ha...

Men naa er vi paa Hawaii. Med palmer og strand og barer og hoye bolger. Har verken rukket aa se noe eller legge planer, men i og med at denne geniale internettkafeen ligger rett ved siden av hotellet, skal vi nok klare aa holde dere oppdatert.

Utvalet av Hawaiiskjorter er i alle fall stooooort, og saa billig!!! :-)

Pledging My Love

Foer vi drar til Vegas maa vi berre sende ei helsing til Bjarte og Lillian, som giftar seg i Folldalen i dag. Det er faktisk det einaste vi er lei oss for aa gaa glipp av, forutan Brann-RBK, paa denne turen. Nett no er vel festen godt i gang der borte i Hedmarken, og vi vil sende, saman med Elvisen, denne helsinga:

"Forever my darling,
Our love will be true
Always and forever
I'll love only you
Just promise me darling
Your love in return
Forever"

Med det: we are leaving for Las Vegas!!! :-)

Wacky Quack

Er det aa skulle sitte i 45 graders varme paa ein kombinert baat og buss, blaasande i ei gult plastnebb som lagar andekvakklyd medan forbipasserande ler noko aa bedrive den siste dagen i Memphis med? Mari meinte det...og eg matte liksom berre henge med...det er ikkje mi greie aa matte svare ein slitsom morsom guide med "It's amazing" paa kommando eller hoyre paa blaute vitsar om gamle heltar fraa borgarkrigen. Men ombord skulle vi, for nesten 20 dollar per person. Vel, turen og guiden kunne vere slik, sikkert dersom vi hadde teke ein anna baat. Men vaar baat og vaar guide var saa kul som berre det. I Elviskappe og solbriller, og med Johnny Cash, Jerry Lee Lewis, Elvis og vintage soul blaasande ut av stereoanlegget tok han oss med paa ein svaert underholdande rundtur i Memphis og ut paa Mississippi...vi koyrte til og med forbi bandbussen til Willie Nelson, som skal spele i Overton Park i kveld (aarrrggghhh!!!! vil ikkje, vil ikkje, vil ikkje dra fraa Memphis!!!! vi vil bu her!!!! Ylva! Du kan seie kva du vil! :-) ).

Memphis Boys

I gaar var det dessutan tid for den siste konserten paa turen. Turarrangoren vaar hadde samla saman 69-bandet til Elvis, som ogsaa spelte paa platene til storrelsar som Aretha Franklin, Dusty Springfield, Box Tops, Neil Diamond...ja, ein kunne eigentleg ramsa opp all sorstatssoul...
Langt ute i ein bydel som heitte Germantown var det lina opp med gjestevokalistar som baade gjorde ein beinframt elendig (Nancy Black, dottera til Elvis bassist paa 50-talet Bill Black), god (Pam & Terry, lokal Memphisduo), imponerande (Martin Jansen, hollandsk Elvisimitator), autentisk (Mark James) og formidabel (BJ Thomas) innsats. Bandet ser imponerande unge ut, og det let saa tidlaust som ein kan og skal forvente av desse gutane. Idet konserten nett var starta var det som om vi drog kjensel paa ei svart dame som sette seg paa seterada nedanfor oss. Og under konserten ser vi kven det er: Estelle Brown fraa Sweet Inspirations sitter der og nesten dirigerer kor og orkester, korar med og er berre saa down home sweet and pleasent som eit medlem av Elvis korgruppe kan bli. Autografar blir sikra, vaer sikker. Etterpaa treffer vi Glen Hardin backstage og det er ny helse- og autografrunde. Han er visst slutta aa drikke, saa det var saavidt eg kjente han igjen...han er blitt SVAERT tynn....:-)

The humble beginning

Torsdag var vi ogsaa i Tupelo, Mississippi, Elvis' fodeby. Et bitte lite sted, som ingen hadde hort om, hadde det ikke vaert for Kongen. Men de har verdens mest beromte jernvarebutikk! Til denne butikken kom Gladys med sin 10-arige sonn. Han onska seg rifle! Men det ville ikke den bekyttende moder ha noe av. Saa hun klarte aa overtale ham til aa velge en gitar i stedet. Hvordan hadde verden sett ut om hun ikke hadde lyktes? Ville vi mattet klare oss uten verdens beste sanger? Ville det i stedet vandret en 'damned good looking' jeger rundt i skogene i Sor-Statene? Takk, Gladys! Og Elvis fikk da jammen mulighet til aa kjope saa mange vaapen han bare kunne onske seg seinere i livet. Noe han gjorde til gangs...

I've Lost You

Elvis in Concert: tiaarsjubileum paa tredveaarsdagen for Elvis dod. Over 18000 menneske har benka seg i den store konsertsalen. Det kunne berre vore saa fantastisk bra, og saa greier produsentane aa rote det til for halve showet er gaatt. La oss ta det fraa byrjinga. For det startar fullt og heilt med den hypnosen som dette showet krever for at det skal fungere. Vi ser Elvis paa Graceland, der han forebur seg til kvelden. Vi ser Memphis-mafiamedlemmer hjelper han med jumpsuiten, gir han dei siste oppmuntrande orda. Vi ser Elvis ta paa seg ringar paa fingrane. Vi ser Elvis gaa gjennom Graceland, og ut paa plenen der eit helikopter ventar. Vi ser han sjaa Fedex Auditorium ("Man, that's a big building") fraa lufta, lande paa taket. Og vi ser han forsyne meg komme paa scena, i saa levande live som eit hologram greier aa faa han. Det er magisk. Det er vakkert. Og det er Elvis. In his prime. Slik vi hugsar han fraa Aloha From Hawaii. Og det gaar verkeleg an aa tru at han er i bygningen. Men saa, fem-seks songar inn i showet er det vel, saa skjer det ubegripelege: braat og naermast voldeleg gaar ein over til aa vise Elvis fraa 50-talet!!! Ja, ein gjer eit komplett umuleg sprang, og illusjonen er broten. Det er til aa grine av.
Men to timar etter at dette var avslutta, var det ny konsert. Samme konsept, men no med heile That's the Way It Is, som jo er ein heil konsert, og DET blir ei heilt anna pakke. Der funkar det som ville helvete, og det er ogsaa berre blodfans igjen i salen. Kjaere Elvis Presley Enterprises! Det skal ikkje saa mykje til! Det er nok aa gje oss Elvis.

Fairytale

Skulle eigentleg poste i gaar kveld, men maskina var oppteken...Vel, i gaar var det rundtur i Memphis, for aa bivaane ting av baade historisk og meir perifer interesse. Ein ting er i alle fall sikkert: vi ser ein del hus og bygningar paa denne turen...
Det beste var i grunnen Lauderdale Courts (der familien Presley budde daa dei flytta fraa Tupelo til Memphis) og Humes High School (der Elvis gjekk paa skule). Ikkje saa mykje paa grunn av bygningane, men mest paa grunn av historiene som er knytta til dei (om korleis Elvisen var ein hakkekylling og det vi i dag ville kalle eit mobbeoffer daa han vaks opp). Alt er historier som vi visste ifraa for. Men det er rart med det: her i Memphis faar dei karakter av eventyr. Sett slik at vi som oppsoker desse stadene nesten er som barn, som vil hoyre dei samme historiene om igjen og om igjen.
Og saa var det Sun Studio daa, sjolvsagt. Eg har aldri vore noko til Elvis paa 50-talet-fan, men dette var ein sober og sublim rundtur i eitt av verdas mest beromte platestudio. Her er det historie i kvar einaste flis i veggane, og det kjennest nesten som om det framleis ligg eit ekko der etter alt desse veggene har hoyrt...Men vi maa gje eit hardt spark i leggen til deler av reisefolget vaart. Dei forstaar ikkje engelsk, eller amerikansk, det er sikkert. Under omvisninga i Sun begynte fleire aa prate hogt medan guiden holdt paa. Han ber dei om aa vere stille. Dei fortsetter med maset (paa dansk). Mari blir irritert, ho er tross alt bibliotekar (I'm a librarian! Don't make me shush your ass!), gaar bort og gjer dei merksame paa at guiden ber dei om aa vere stille (eller som guiden sa: "Please help me out here, you ladies in the back") kor dama svarer: "Hvorfor det?"... Ja, kva i all verda skal ein seie? Kan nokon i det heile tatt hjelpe? Er det haap?

Haap, tru og kjaerleik var det derimot i overflod paa kvelden, daa vi overvar "Candlelight Vigil". Vi tente lys, sveitta i varmen, song med paa allsong av If I Can Dream, sveitta i varmen, lytta til preika i forkant, sveitta i varmen, gret ein liten skvett, sveitta i varmen...men vi gjekk ikkje...dette starta klokka ni i gaar kveld, og koen inn til Graceland er enno ikkje over...no snart tolv timar etterpaa. Paa Candlelight Vigil var vi ogsaa vitne til det som maa vere verdas beste Elvis-imitator...Elvis junior...sorry Kjell Elvis, men der har du ikkje sjangs... Elvis junior gjorde det nett slik det skal gjerast: ikkje som om du er Elvis, men som om Elvis er deg...RESPECT til Elvis junior...han gav oss frysningar i varmen...
Varmen, ja...Mari seier at aa smelte isbitar nedetter brysta slett ikkje er aa forakte
Vel nede att paa hotellet paa kvelden: kven andre enn TCB-band-bassist Jerry Scheff sitter der og kosar seg, og er elskverdigheten sjolv naar eg spor om han kan stille opp paa eit bilete...:-)

Ja, det er eit eventyr, dette.

I'm hot!

Ikke bare er det varmt i Sor-Statene i august til vanlig, vi har en hetebolge paa gang her! I gaar sto jeg utenfor bussen i tre minutter, og presterte aa bli brent! Gjennom generose menger faktor 20 og det hele... Thank God for air conditioning....

Howdy!

Kva er det eigentleg med denne Oberst Tom Parker, Elvis manager? Ikkje var han Oberst, og ikkje heitte han Tom Parker heller, naar det kom til stykket. Og det laag tjukt utanpaa heile mannen at han var ein diger kjeltring og sjarlatan. I tillegg til at han sannsynlegvis ogsaa hadde myrda nokon i sitt heimland Nederland, foer han kom over dammen, der han sakte starta aa ta livet av Elvisen. Vel, i dag saag vi huset hans. Og det var nesten som med den vitsen der Jesus ser huset til Johannes...vel verdt ein titt, men det oydelegger nesten heile dagen for ein. For Obersten laga det slik til i dag at vi koyrte oss vill paa vegen til huset hans, slik at vi var godt forsinka i programmet vaart paa det vi eigentleg var kome for aa sjaa: Countryhovudstaden, Music City, Nashville. For her skulle vi saa absolutt hatt meir tid. Ein megakul by som i likhet med Memphis ogsaa har musikkhistorie paa kvart einaste gatehjoerne. Men vi rakk daa noko, blant anna Country Music Hall of Fame. Finst det draumejobbar paa denne planeten, saa er det aa vere bibliotekar der blant dei.

Vi fikk shoppa litt, da. Utrolig hvor mye rart de har i gift shops... (Bare vent, Ylva!) :-)

For de som ikke har faatt det med seg, reiser vi med den danske Elvis fanklubben. Vi er altsaa omgitt av tresser og fjerser (som det for ovrig bare finnes halve av) og det kan nesten bli litt mye innimellom. Paa vei hjem fra Nashville, ba busssjaaforen om et danskkurs. Naa finnes det en bussemann i Memphis som kjorer rund og sier 'Jeg curlig (=kjorer) buss!' og 'Jeg curling lesbian!'. Lastebil er et vanskelig ord... I alle fall paa dansk!

Caught in a trap!!!

Eller kaat i ei trapp, som eg bruker aa synge. Saa var det til sist klart for min Memphis- og Beale Street-debut som imitator. I sandaler og shorts, som ikkje var det heilt standsmessige antrekket, men tross alt i flammeskjorte og flunka nye solbriller paa den ovre kroppshalvdelen. Eller "from the waist up" som Elvisen sjolv brukte uttrykke det. Paa ei Elvis-scene kor det var gjort plass til dei noko meir punkete utgaavene av oss i imitatorfaget delte eg scene med She is King, ein kvinneleg imitator fraa Australia og mr. Tracy Adam Moore eller noko saant fraa Tupelo, Missisippi. Eg har ei kjensle av at ein eller annan ring vart slutta, og at den ligg i sjangeren "Ring of Fire". Korleis mottakinga var maa nesten andre avgjere. Eg var altfor oppteken med aa faa den rette vinkelen paa karatesparka og den knestaaande posituren der ein synger "Ooohhh, let our love survive..." Vel, det kan ein trygt hevde at den gjer.

Publimkums reaksjoner? De tok tegninga med en gang! Stig Elvis sang et par toner, gjorde et grundig karateliknende utfall, og folk skreik av latter! :-) Han gaar naa bare under navnet The Freak Elvis of Norway...

Ellers har dette vaert den mest varierte shoppingdagen saa langt. Begynte med frokost paa Denny's. Ikke rart at amerikanerne er digre med de valgene de har paa menyen... Men dagen har ellers hatt to hoydepunkt; en skredder og seks ender. Skredderen var Bernard Lansky. Og gjett hvem han var skredderen til?? Riktig! The King himself! Stig Elvis kjopte to vanvittig stilige skjorter der og mannen selv signerte baade det ene og det andre. Kul fyr!! Hva ender har med dette aa gjore? Lansky har flytta butikken til Peabody Hotel. Der har de verdens mest bortskjemte ender. Klokka elleve hver dag presis, tar de heisen ned fra taket, gaar paa rod loper gjennom lobbyen, og svommer i fontenen. Der blir de til fem, naar de tar heisen opp til The Royal Duck Pond, en lukserios innretning paa taket. Deilig absurd! :-)

Ellers har jeg brukt dagen til aa perfeksjonere maaaa southe'n draaaawwlll...

Crying in the chapel

Foerste moete med det originale The Graceland Mansion i dag. Og det gjorde eit mektig inntrykk i den trykkande varmen. Men det er ikkje varmen som utloyser ei eventuell dehydrering. Det er alle taarene vi la igjen paa grava til Kongen. Det var sterkare aa komme dit enn det eg venta. Eg vart heilt satt ut. Trur vi sat ved grava i naermare ein time foer vi kom oss ut. Elles: The Jungle Room held framleis paa ryktet... Naar det no er tale om at Graceland fraa neste aar av kjem til aa bli ein enorm fornoyelsespark...fornoyelsespark...berre smak paa det og kjenn etter om det stemmer...NEEEEIIII...gjer at vi er enormt glade for aa ha sett baade bygningen og eiendommen i si opprinnelege form. Ka meir? Ein koffert med bilde vart kjopt inn slik at vi har plass til alle souvenirane. Ka meir? Flyet...det som gjorde det muleg aa dra fort fraa Memphis til Denver for aa ete smorbrodet "Fools Gold". Ka meir? Bilane...ja, alle bilane...vi var vitne til ei utstilling som inneholdt ei vekes bilkjop...som alle veit: Elvisen kunne kjope bil. Ka meir?

Circle G Ranch. Elvis' seks aar lange hestedille. Saa langt ute paa landet at det ligger i The State of Mississippi. En smule kontrast til Graceland; huset paa ranchen er ei forfallen ronne i et veikryss. Og hit dro Elvis og Pricilla paa bryllupsreise?? Ja ja, hver sin lyst. Da vi var tilbake paa hotellet tidlig ettermiddag, var planen aa dusje av seg dagens svette og ta en velfortjent pause fra varmen. Men ble det til det? Nei, naar noen i lobbyen i forbifarten nevner at det er Memphis Mafia Reunion paa Beale Street, hva skal en stakkar gjore?

Kva meir der? Jau, dei var der sjolvsagt, ein del av gjengen, samt nokon til. Blant anna saa fekk eg helse paa ein som heiter Mark James. Kven det er? Det er han som har skrive Always On My Mind, Moody Blue...og...SUSPICIOUS MINDS!!! Slaa den, for pokker!!! :)

PS! For dei som lurer: amerikanarane kan vere saere paa ein del ting. Blant anna difor virkar ikkje mobiltelefonane vaare her borte.

Framme!

Vi er i Memphis! Vi har sett Graceland! (Ok, bare fra bussen i dag, men likevel.) Vi har sett Mississippi! Vi har spist burger! Og naa har vi saann jet-lag at vi bare MAA sove!

Og saa har vi sett det fantastiske resultatet fraa Stadion, som berre setter ein ekstra piff paa turneopninga...og naar me saag resultatet forsvann nesten jet-lagen, og eg maatte troe til med My Way i hotellresepsjonen...he-he...

Walk a Mile In My Shoes

Programmet for vår tur i Kongen sine skor ser i skrivande stund slik ut:

-Laurdag 11/8: avreise Oslo på morgonen og ankomst Memphis på ettermiddagen. Fikse opp i ein smule jetlag.
-Søndag 12/8: (første) besøk på Graceland.
-Mandag 13/8: offisiell opning av Elvis-week.
-Tirsdag 14/8: dagstur til Nashville. Vi skal blant anna besøke Studio B (der Elvis spelte inn sine mest berømte 60-talshits) og huset til ein psykopat. Gjett kven…
-Onsdag 15/8: rundtur i Memphis. På kvelden og natta blir den årlege ”Candlelight Vigil” gjennomført. Det blir nok seint…
-Torsdag 16/8: Tur til Elvis fødeby Tupelo. På kvelden gjenoppstår Elvisen. Storskjermkonserten Elvis In Concert blir framført med TCB-band, Sweet Inspirations…ja, heile gjengen…
Og det er ikkje slutt med det. Elvis hadde gjerne to konsertar på ein kveld. Midnatt blir det storskjermkonsert igjen med alle frå konsertdokumentaren That`s the Way It Is. Billettane til denne var dobbelt så dyre via reiseoperatøren som på nettet…
-Fredag 17/8: Konsert med gjengen frå Memphis 69-innspelingane, så her blir det Southern Soul ala Elvisen. BJ Thomas skal visst vere hovudvokalist. Er litt spent her, for konserten står ikkje på det offisielle programmet for Elvis-week. Tony Joe White hadde vore ein draum i denne settinga. Men Jahn Teigen er heldigvis ikkje med.

-Laurdag 18/8: Avreise til Las Vegas på kvelden. Vinner igjen nokon timar.

I Las Vegas er vi tilbydd ein rundtur av reiseoperatøren og eit besøk på Hooverdammen. Men faen, det var Colonel Tom Parker-prisar på den også (over 1000 kroner). Med den fordelaktige dollarkursen fiksar vi glatt ein rundtur på eiga hand når vi er der. Og kven er det som er interessert i å sjå ein demning, anyway?

-Tirsdag 21/8: Avreise til Honolulu.
-Tirsdag 28/8: Avreise heim igjen.
-Torsdag 30/8: Landar på Gardermoen på formiddagen, sannsynlegvis med ei solid tidsforvirring i bagasjen, og nye skjorter frå Lansky Brothers og Hawaii…

Shopping!

Dollarkursen er på vår side, så shopping blir et must! Har fått tips om at kjedene Ross, TJ Max og Target selger billige og kule klær. Flere tips mottas med takk!

Takk & takk!

Det må jo bare sies. Uten alle bidrag fra slekt og venner og alle andre som vi kjenner, hadde det ikke blitt noen tur. Vi er ydmykt takknemlige!

There Goes My Everything

Det er godt under to veker igjen. To veker igjen til vi etter ein vel ni timar lang fyketur mot klokka skal stige ned på den Memphiske landjorda. Den landjorda som er velsigna med å ha bore på den største populærmusikalske vekta etter krigen. Kva som skjedde før krigen er ikkje viktig i dette biletet. Det var først då Elvis Presley (heretter kalt Elvisen) stod fram og fortalde at han song "all kinds" og "sounded like nobody" at det som skjedde tidlegare endeleg fann den form, fasong og farge som musikken fortjente. Som rytmen og bluesen, gospelen, countryen, bluesgrassen, westernwaltzen, popen, torchsongen etcetcetc fortjente.

Det er godt under to veker igjen. To veker igjen til vi etter ein vel ni timar lang flytur mot klokka skal stige inn i det som var Elvisen sin heim.

At vi reiser mot klokka er eit poeng i seg sjølv. For på flyreisa vinner vi tida. Vi går tilbake. Og vi skal tilbake til 16. august 1977. Eg skal ikkje kjede bloggen med å fortelle kor eg var og korleis eg reagerte på dødsbodskapen. De som kjenner meg har høyrt det meste før der...

Men likevel: vi skal reise tilbake til den dagen, og vi skal reise forbi den. Stige inn i det rommet som ligg bortanfor 16. august 1977. I det rommet betyr eigentleg ikkje tida noko. Det einaste som tel er musikken. Og den stemma som framfører den. Tolkar den.

Blant mange forventningar til turen, er det ei som stikk seg fram: at Elvisen i Memphis denne veka er meir levande enn han var nokon gong. Og eg trur det er difor dødsdagen har så mykje meir tiltrekkingskraft enn fødselsdagen i januar (Memphis i januar er jo reint klimatisk ein heilt anna ting enn Memphis august...): fordi den viser fram potensialet i det å stå opp att. Sjølvsagt. Men også fordi den evna vi menneske har til å leve oss inn i dramaet som utspant seg på Graceland denne varme dagen for tredve år sidan blir tydeleg.

Fordi han her stiger fram for oss som den han var inst inne: artist i kvar pore og i kvar blodråpe som hjartet med den blåsvarte sjela pumpa rundt i denne kroppen.

Og til sjuande og sist: fordi vi viser fram for han, kor han enn måtte vere, at han slett ikkje var åleine då det jordiske livet tok slutt den ettermiddagen for tredve år sidan.

Kongen er død! Kongen lever!

OK!

Da er vi på nett! Poenget med denne bloggen er først og fremst å holde venner, familie, kolleger og fans oppdatert på Den Store Elvisturen som kommer. Om ikke så alt for lenge, faktisk! Kjenner nervene begynne å krible bare ved tanken...